Kanskje i sporadiske øyeblikk?
Jeg vil gjerne tro det, selv om historien vel gir klare indikasjoner på at det ikke var tilfelle, så lenge jeg kan huske tilbake, har de alltid vært alkoholikere.
Min far fulgte opp min mors utroskap, med selv å være jevnlig utro med diverse bekjentskaper opp igjennom årene.
Min søster og jeg har dessverre fått mer informasjon enn vi burde opp igjennom.
Vår fars drikking førte til at han snakket med oss veldig åpent i forhold til de fleste områder i sitt liv.
Noe burde man kanskje skåne sine barn for..
Min mor kom hjem fra behandlingsinstitusjon, og klarte å holde seg noenlunde tørrlagt i ca et halvt år, før det sprakk igjen.
Det kom ikke helt uventet.
Selv om hun hadde vært innlagt i så lang tid, droppet hun helt å fortsette med noe oppfølging i forhold til sine problemer da hun kom hjem.
Dette var den største feilen hun kunne gjøre.
Hun hadde fått store problemer med kortidshukommelsen på grunn av alkoholen, alt som skulle huskes av små eller store hendelser måtte noteres ned.
Utover dette hadde hun ingen måte og vite på egenhånd hvordan hun skulle leve et "normalt" liv.
Hun hadde vært alkoholiker siden hun var svært ung.
Mesteparten av den sosiale omgangskretsen hadde forsvunnet.
Hun hadde minimalt med interesser, og ingen styrke i seg til å begynne med noe nytt eller ta opp kontakten med noen.
I tillegg hadde hun store vanskeligheter med å takle og forstå at min søster fortsatt var sint på henne for alt som hadde vært, og at hun fremdeles ikke stolte på henne.
Hun forstod ikke at hun måtte aktivt "vinne" min søsters tillit tilbake.
Istedenfor at dette ble et ønske for henne og oppnå, og at det gav henne styrke fordi det var noe å kjempe for, førte det isteden til at hun synes enda mer synd på seg selv.
Det gav henne nok en grunn til å begynne å drikke igjen.
Ting har endret seg, men alt er fortsatt likevel det samme.
Hvor mye hun drikker er jeg svært usikker på.
For å skåne meg selv, mine følelser og det at jeg nå forsøker å leve mitt eget liv og ha det bra, har jeg svært lite kontakt med henne.
Jeg orker rett og slett ikke fordi jeg er så glad i henne.
Det gjør meg så utrolig vondt, og trekker meg ned, og se på at hun ikke har det bra, og ikke klare, eller kunne, gjøre noenting for å hjelpe henne.
Min far har hatt en annen holdning til å skulle slutte å drikke.
Hans ønske har sant å si aldri vært å slutte å drikke, for ham har det aldri vært noe alternativ.
Han var fra tid til annen innlagt på én ukes avrusningsopphold.
Dette var kun på de tidspunktene hvor han hadde levd så hardt at det stod om livet.
På disse oppholdene ble han i en uke proppet med diverse medisiner, vitaminer og mat, slik at kroppen kom seg akkurat over kneika, og til at han var i god nok form til å kunne starte en ny runde når han kom hjem igjen.
Han forsøkte seg to ganger på lengre opphold, men han klarte ikke fullføre det og reiste hjem.
Slik situasjonen er i dag, er han tilsynelatende fornøyd så lenge han klarer å ha en jobb som gir han nok penger til alkohol og et sted og bo, og at han er i live.
Selv om jeg vet ikke om ønsket om å være i live er der like fullt når han er full.
I løpet av min oppvekst proklamerte han utallige ganger i "fylla" at han skulle ta livet av seg selv på diverse måter og at han ikke hadde noe å leve for.
Bare fylleprat og tomme trusler?
Kanskje et rop om hjelp?
Hvem vet?
Fakta er at det uansett vekker en tvil og en frykt for at det skal ligge en sannhet i det, at plutselig en dag...
Om det var et rop om hjelp, hvordan kan man hjelpe noen som ikke vil?
For noen år tilbake flyttet min far fra byen, og nærmere sine 2 brødre.
Dette var en stor lettelse og avlastning for min søster og meg.
Vi slapp og være hans støttekontakter, og vi slapp og føle at vi måtte møte ham.
Det er selvfølgelig trist og knapt ha kontakt med han også, men på samme måte som med vår mor, gjør vi det for å skåne oss selv.
Det er ingenting å si på at det til tider er svært trist og tungt og føle at man aldri har hatt og ikke har foreldre.
Selv når man selv er blitt voksen, og behovet for omsorg fra foreldrene ikke burde være der i like sterk grad.
Det er et tomrom der som aldri har blitt fylt, eller vil kunne fylles, og noen dager tenker man mer på det, og det gjør mer vondt, enn andre.
Jeg har aldri hatt noenting til overs for mine foreldres oppførsel og utroskap mot hverandre.
For meg er slikt helt uakseptabelt, og jeg mener de aldri burde giftet seg i utgangspunktet når de helt tydelig begge følte at "gresset var grønnere på den andre siden".
Men selv om jeg ikke alltid var takknemlig for det tidligere i livet, så er jeg nå oppriktig glad for at jeg lever, og jeg kommer ikke bort ifra at det er deres fortjeneste.
Om ikke annet, det de meget tidlig i livet gjorde meg bevisst og klar over, var hvordan jeg aldri skulle bli.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar