Karneval i byen.

Alle har behov for å bli sett og hørt for den de er.

Mitt behov var kanskje litt større, mer påtagelig enn hos andre.

Jeg forstod ikke at det var det underliggende behovet for å bli sett som utløste mye hos meg, både av følelser, og hvordan jeg så ut på utsiden.

Hvis jeg ble spurt i forbindelse med min spiseforstyrrelse om det å bli tynn var et ønske om å bli sett, så stod det for meg som en helt tåpelig grunn, selvfølgelig var det ikke det. I de fleste tilfeller ønsket jeg heller det motsatte, å ikke bli sett. Jeg tenkte på det tidspunktet at det utelukkende var et ønske om å bli/være tynn, og koblet det ikke til noe av det andre i oppveksten.

Først for en 5 års tid siden gikk det opp for meg at veldig mye av ting jeg hadde gjort var for å bli sett.
Jeg var så opptatt av at andre skulle synes at jeg var en pen jente, men jeg hadde ingen selvinnsikt i hvordan jeg i virkeligheten så ut useendemessig, så når jeg forsøkte, så ble alt ved mitt utseende strukket så til de grader for langt. Jeg gjorde alt for å være annerledes og spesiell.
Det var ikke særlig vellykket i den mening jeg hadde villet det; at folk skulle legge merke til meg fordi jeg var pen, men jeg klarte det bra på den måten at jeg ble lagt merke til fordi jeg så ekstrem ut.
Både mengden sminke, hårstil og klærne mine (eller man skal kanskje si mangelen på anstendige klær), toppet med noen ikke helt usynlige tatoveringer var helt klart noe man la merke til på den lattermilde litt "sirkus på byen" måten. Jeg fikk en gang spørsmål fra en søt eldre mann om jeg skulle på karneval...Så jo da, jeg ble nok sett.
Den dag i dag er jeg veldig glad det ikke ble tatt mange bilder av meg på den tiden. De få jeg hadde ble den første tiden etter at selvinnsikten begynte å tre inn, lagt i en "til skrekk og advarsel" mappe for meg selv på pc'en dersom jeg på noe tidspunkt skulle trenge en liten reality check.

 Ellers så har jeg daglig tatoveringene mine, som jeg ikke lenger på noen måte føler representerer den virkelig jeg er, til å minne meg på det.








Til tross for at jeg har blitt mer normal utseendemessig på alle måter, møter jeg hele tiden meg selv i døren i forholdet til ønsket om å bli sett og være annerledes, men på en positiv ikke freak show måten.
Det er selvfølgelig nært knyttet sammen med alle følelsene rundt og aldri føle at man gjør noe bra nok eller er ordentlig flink i noe.
Jeg vet at jeg er flink i mange ting, og er både en søt, slank og bra dame, men sliter med å finne de tingene som jeg med meg selv synes at jeg er virkelig god i. Det er alltid noen som er bedre, flinkere, penere, og da blir skuffelsen over meg selv stor.
Jeg ønsker sterkt for min egen del og kunne utmerke meg på noen måte, slik at jeg ihvertfall kunne ha én ting som følte jeg var skikkelig bra i. Trenger ikke nødvendigvis være den aller, aller beste, jeg skal kunne klare å leve med "blant de beste"...

Men jeg vil rett og slett være noen.
Bli sett og likt fordi jeg er den jeg er, og sånn jeg er.

Jeg vet at det er et barnslig behov, men det er vel nettopp mangelen på bekreftelsen på disse tingene fra tidligere, som gjør at disse følelsene og behovet for å bli sett, kanskje er litt sterkere hos meg, enn det som er vanlig.

Rara Avis