Det var bare sånn det var.

Jeg likte aldri å være barn, leking og bekymringsløshet lå ikke i min natur. 
Jeg ønsket alltid at jeg kunne være sammen med og være en av de voksne isteden. 
De voksne så på meg som et skravlete, nysgjerrig, snilt og hjelpsomt barn. Å være skravlete og nysgjerrig stod for meg som negative egenskaper, så jeg var ikke særlig glad de gangene jeg fikk høre det, men "snill og hjelpsom" stod høyt på listen over ønskede egenskaper og fikk meg bare til å prøve mer, hardere. Det ble liksom aldri snilt nok, aldri bra nok på noe område egentlig.


Jeg hadde et veldig behov for å bli sett og at noen skulle vise omsorg for meg. Det var nok i bunn og grunn mye på grunnlag av dette omsorgsbehovet jeg søkte mot å være hos de voksne, da ikke dette var et behov man fikk dekket av jevnaldrene.
Men det var dessverre en mangel på omsorgspersoner i min nærhet, mine nærmeste hadde så mye problemer selv at de heller trengte min omsorg, at jeg passet på dem.
Det endte med at jeg gav det jeg kunne, men det ble aldri nok. Jeg kunne rett og slett ikke hjelpe. Ingenting jeg gjorde eller sa nådde igjennom eller utgjorde noen forskjell.


Jeg skulle ønske jeg kunne sett alt dette tidligere, forstått at det bare er "så mye" en kan gjøre for å hjelpe noen. Man kan støtte, stille opp, samtale med og være der, men til syvende og sist er det vedkommende selv som må gjøre jobben med å komme seg ut av sine problemer og endre seg.


Jeg endte opp med å være mye alene som barn. Usikker på akkurat grunnene til hvorfor; om det var fordi jeg virkelig likte å være alene, eller om det var mer en flukt fra en verden som jeg ikke følte meg hjemme i og som jeg på så mange måter ikke forstod.
Jeg tror det var mye på grunn av jeg rett og slett var sliten, sliten av å ikke strekke til, ikke kunne hjelpe og ikke kunne utgjøre noen forskjell.

Jeg søkte nærhet i dyr, spesielt hunder, som "mine venner", for meg var dyr enklere og bedre enn mennesker. Mest sannsynlig fordi de aldri krevde noe av meg, for dem var det nok det jeg gjorde for dem. De var glade i meg fordi jeg var snill, snill nok, mot dem, og for dem var jeg bra nok. Jeg kunne sammen med dem virkelig føle at jeg var den gode personen jeg så inderlig higet etter å være og bli sett som.


Jeg sliter fortsatt med å forstå andre mennesker, og jo eldre jeg blir, desto mindre forstår jeg av dem. De fleste jeg møter har helt andre syn, tanker, fokus og ønsker enn meg.




Men jeg har omsider vært ekstremt heldig, det finnes ihvertfall én der ute, en spesiell og fantastisk én, en som jeg føler at virkelig forstår, og som endelig har jaget ensomhetsfølelsen min av sted.