Søren!

Jeg mener jo virkelig ikke å være en egoistisk dust, aldri!
Jeg har alltid ønsket meg at jeg skulle/skal klare å være en omtenksom, hensynsfull og snill person til enhver tid. En som klarer først og være observant på hvordan andre har det, fremfor å være blindet av egen selvopptatthet, bare opptatt av meg og mitt. Og ja, jeg vet at dette ikke er helt realistisk mulig å oppnå, men jeg skulle ønske jeg ihvertfall kunne klare å være den personen ovenfor det mennesket som er det viktigste av alt for meg, og som på alle mulige måter er omtenksom snill og hensynsfull mot meg, alltid.

Jeg føler og innbiller meg at jeg virkelig prøver og få det til, men det blir tilsynelatende aldri helt bra... Det er mulig jeg så helt oppslukt av mine egne tanker og følelser at jeg nesten blir helt blind for alt annet.
Eller, jeg vet at jeg blir det.

Men så blir jeg sint og gal når jeg får spørmål om det er noe galt når jeg oppfører meg rart, eller jeg blir sint når han egentlig bare prøver være snill og omtenksom mot meg.

Jeg vet ikke, jeg føler det bare som et skikkelig nederlag når han påpeker at jeg er rar eller annerledes enn vanlig. For meg er det det samme som å si at jeg ikke er den bra og gode personen som jeg så gjerne vil, og hele tiden prøver så hardt, å være.
Så feil det blir når alt han vil er at jeg skal ha det bra og være glad, og eneste grunnen til at han spør eller sier noe er at han er bekymret for meg.

Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så utrolig komplisert. Jeg føler jo at jeg ser alt veldig klart, hva jeg burde og ikke burde gjøre, hva som er helt irrasjonelle tanker.
Det er som jeg har en slags sperre, det bare stopper og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å bryte ut av atferdsmønsteret eller tankegangen, og det til tross for så mange år jeg aktivt har jobbet med å bryte ut av det.

Den onde sirkelen...
Det begynner med en liten følelse eller tanke, og så bare økes alt, alt skal gjøres, alt skal gjøres bra, og vi kan gjøre mer, men aldri gå tilbake og gjøre mindre.
Mer og mer..
Strekker strikker så langt at den nesten ryker, men bare nesten. Strekker den så langt at grensen er nådd, og når jeg glipper taket fordi det blir for mye smeller den hardt tilbake.

Det gjør vondt hver gang.
Jeg blir sint og frustrert på meg selv over at jeg har latt det skje nok en gang , og jeg tenker og tror at denne gangen har jeg lært, ikke én gang til...
Det pleier å gå bra en stund etter det, jeg har tilsynelatende lært litt, men så kommer det igjen en liten snikende, tilsynelatende ufarlig og uskyldig, følelse eller tanke som er starten på en ny runde.

Det føles virkelig håpløst, og det høres sikkert håpløst ut også.


Men jeg føler allikevel at jeg sakte men sikkert lærer litt og litt mer, og jeg håper og tror at jeg med tiden bare vil bli bedre.
Det er bare så utrolig frustrerende og trist når det står på, og iblant vekker det tvilen om at jeg aldri skal klare å komme meg mer ut av problemene mine enn der hvor jeg er nå.
Men hvis jeg klarer og holde meg rasjonell, og jeg ser tilbake på hvordan ting har vært, så ser jeg at jeg er på riktig vei, og at jeg har klart så mye.

I tillegg er så mye er annerledes og bedre nå enn noen gang før. Alt ligger til rette for at det skal bli bra, og jeg har en støtte i livet mitt nå som er bedre enn noe menneske jeg kunne drømme om fantes.

Jeg skulle bare ønske det ikke tok så utrolig lang tid..