Kaloritelling.
Merkelig nok, sett i forhold til min sykdom kan man kanskje si, så var jeg de første 7-8 årene jeg var syk, helt bestemt på at det skulle jeg aldri begynne med. Antagelig hang det sammen med min sterke aversjon mot å bli sett på som en fanatisk, "teit" slanker. Selv om det nå i disse dager helt klart har blitt mer stuerent og litt for "alle" å være kostholds- og kaloribevisst. Man blir ikke lenger puttet så til de grader i bås som "superslanker", "helsefrik" eller "anorexia offer".
Men jeg var, i tillegg til dette med å bli sett på som fanatisk, redd for å begynne med det. Jeg var redd for at det skulle gjøre meg enda mer syk og mat fiksert enn det jeg allerede var. Jeg surret jo med nok som det var, om ikke jeg skulle begynne med det i tillegg.
Da jeg flyttet hjemmefra etter videregående, flyttet jeg inn sammen med en gutt jeg da hadde vært sammen med i ett år. Jeg møtte ham på en fest, og vi avtalte at vi skulle ta en kaffe en dag.
Jeg var veldig skeptisk til hele opplegget, jeg var ikke helt sikker på han som "type", om han var noe for meg, og i tillegg følte jeg livet mitt utelukkende var en blanding av trist-sliten-mat, at jeg egentlig hadde nok med meg og mitt.
Men jeg dro og møtte ham. Jeg ble ikke noe sikrere, visste ikke hva jeg ville, ikke noe som umiddelbart føltes riktig, men han var hyggelig og snill, og ikke minst, han likte meg godt og var oppmerksom mot meg.
Så derfor fortsatt jeg å møte ham litt til og fra, men jeg vinglet fælt, og til slutt ble han lei. Han kom til meg med et ultimatum. Enten så orket han ikke mer, eller jeg måtte ta et valg om at jeg virkelig ville prøve.
Selv om det er litt trist å si, for det var ikke dette jeg burde basert mitt valg av kjæreste ut på, så stod det relle valget for meg mellom frykten for igjen å bli helt alene i tomheten jeg så sterkt følte på, eller alternativet, gi det et forsøk og ikke miste den ene personen jeg hadde i livet mitt da som viste meg snillhet og omsorg.
Ganske naturlig falt vekten tyngst på alternativ nr 2, jeg ønsket ikke et liv i ensomhet, så jeg prøvde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar