Veivalg nr.1. Et forsøk på et forhold.

Jeg var ung og hadde et komplisert, problemfylt sinn, overfylt med tanker.
Spiseforstyrret, trist, sliten, ensom og usikker.

Man kan vel si at jeg kanskje ikke var den enkleste personen å skulle flytte sammen med og leve med, men han tok altså sjansen. Han visste vel ikke helt hva han egentlig bega seg inn på på det tidspunktet. Hvor mye mine problemer faktisk omfattet.

Han var en utrolig snill person, han var omtenksom og ville alltid mitt beste.
Han støttet meg og var der for meg uansett hvor irrasjonelt og dust jeg måtte oppføre meg, men han hadde oppi det hele sine egne problemer å slite med.
Han hadde en far som var alkoholiker, og han slet selv med angst og ustabilt temperament etter å ha eksperimentert med diverse stoffer da han var yngre.

Jeg hadde som prinsipp at jeg skulle være person som alltid var snill og blid, aldri sint.
I lang tid var jeg helt sikker på at jeg ikke bar på noe innestengt sinne.
Men et eller annet ble utløst i denne første perioden hvor jeg var sammen med han.
I løpet av de to første årene hadde vi noen skikkelig krangler, som var helt på grensen til å bli voldelige.
Føler at det ikke blir riktig å skulle dele ut noen skyld, det begynner å bli så mange år siden at jeg rett og slett har glemt mange av detaljene. Men skulle jeg legge hovedansvaret på en av oss, måtte det være på meg selv.
Dette var noe som var så flaut og totalt tabu for meg å skulle si noe om til noen. At jeg skulle kunne være en så forferdelig person, som kunne oppføre meg på en så totalt uakseptabel måte.
Det var alltid utløst av alkohol disse sinneutbruddene.
Tydeligvis var det, til tross for hvordan jeg hadde bestemt at virkeligheten skulle være, mye innestengte følelser hos meg av sinne, vel mer riktig: ukontrollert raseri.

Heldigvis sluttet disse krangle-episodene å inntreffe etter de første årene.
Til vanlig var ting veldig, veldig rolig mellom oss,  vi kranglet faktisk aldri om noe som helst.
Noe som kan sies å skyldes mest at jeg rett og slett hadde svært lite egne meninger om ting. Jeg tok som regel det han sa som "god fisk", jattet med og brukte aldri noe særlig tid på å tenke noe videre på om jeg virkelig faktisk var enig, eller mente det samme.
Jeg la svært liten vekt på å tenke gjennom hvem og hvordan jeg var som person. Hodet mitt var allerede fylt opp av tanker om kropp, spising, matmengder, trening,tristhet, bekymringer for mine foreldre og hvordan takle jobben min.
Jeg ante svært lite om hvem jeg virkelig var, og jaget heller å oppnå å være den idealpersonen jeg hadde skapt i mitt hode, ut i fra hvordan jeg mente at en perfekt dame skulle være.

Mine venninner trodde jeg hadde et perfekt forhold. Det var alltid stabilt og aldri noe drama.

Vi var alltid venner, og alt var på utsiden tilsynelatende bra.
Etter hvert hadde vi vært sammen i mange år, og naturlig nok blitt veldig glade i hverandre.
Faktum var at vi levde sammen som gode venner.
Det var aldri på noe tidspunkt et lidenskapelig forhold, jeg hadde rett og slett aldri lyst på ham, noe som selvfølgelig med tiden ble et problem.
Hvor mye av dette som skyldtes spiseforstyrrelsen og problemene rundt egen kropp, og hvor mye av det som skyldes at han rett og slett ikke var den riktige for meg er usikkert.
Alle problemene på den fronten lå hos meg, og på grunn av mine gjentatte avslag (selv om de ble forsøkt gjort på en snill måte) og tilbaktrekninger for å unngå å bli tatt på, så ble han naturlig nok svært usikker, og begynte til slutt å gi opp.
Det er stygt å si, men jeg gruet meg alltid til å skulle måtte ha noe intim kontakt med han. Ja, jeg skriver måtte, for det var sånn jeg følte det. Jeg utsatte det alltid i det lengste, helt til jeg merket på humøret hans at jeg hadde strukket strikken så langt det gikk, og da gjorde jeg det bare for å få det overstått, og kjøpe meg noen nye uker.
Det var ulikt hvor vanskelig det var å takle denne nærheten, til tider var det svært tungt. Tårene som kom ble selvfølgelig godt skjult ned i puten eller av mørket slik at de aldri ble merket.

Årene gikk, 7 år totalt.
Det er selvfølgelig mye mer å fortelle fra disse årene.

Jeg hadde blant annet en av mine tyngste perioder, noen gang, i løpet av denne tiden.
Over tid hadde jeg sunket dypere og dypere ned i en depresjon, og kom til slutt så langt ned at jeg ikke lenger hadde noe ønske om å fortsette. Dette var første, og siste (!) gang dette har skjedd meg.
Det var ikke det at jeg konkret hadde funnet ut og bestemt meg for at jeg skulle ta livet av meg, men jeg følte rett og slett at jeg ikke orket mer. Jeg var så utrolig sliten og trett av alt, og jeg så ingen mening i noenting lenger. Mest av alt ønsket jeg å bare kunne sovne og aldri våkne igjen.

Dette var bunnen for meg.
Vel, å komme dit at man ikke lenger ser noe mening i noe, og ikke har lyst til å fortsette å leve, kan vel karakteriseres som å være bunnen for de fleste.
Men jeg måtte treffe den for å klare å snu og ta tak i ting.

Å ha det så kjipt, var rett og slett det som måtte til, for at jeg virkelig skulle klare å begynne og kjempe for å få det livet jeg ønsket meg.