Hunden.

Helt fra jeg var liten hadde hunder vært en noe som gav meg trygghet og stabilitet. Jeg hadde aldri hund selv, men passet hyppig de jeg kunne rundt om i nabolaget.
Hundene gav meg aksept for den jeg var, og var glade i meg uansett hva slags humør jeg var i, om jeg var trist eller glad, bare jeg var snill mot dem.
Jeg visste hvor jeg hadde dem.
Sammen med dem kunne jeg senke skuldrene og bare være meg selv, for dem var det jeg gjorde, og den jeg var, godt nok.


Jeg lette meg frem på nettet og valget falt på en liten krabat fra Sverige.

At det så sterke ønsket om å få en hund skyldtes et tomrom hos meg som jeg desperat ønsket å fylle, innså jeg ikke selv på den tiden.
Jeg hadde et sterkt behov for en å søke trøst i, en som jeg alltid kunne stole på og som jeg visste at alltid ville være glad i meg.
Min lille trygghet, og et stabilt element i hverdagen.





Det var også andre positive elementer for meg ved å ha hund.
Han krevde at jeg måtte ut.
Ut blant mennesker, flere ganger om dagen, hver eneste dag.
Han var mitt ansvar, og jeg hadde ingen alternativer til "barnevakt" for ham.
Så, på selv de sorteste og tyngste dagene, hvor det eneste jeg ønsket meg var å bure meg inne, fikk han meg ut hjemmefra.
Han gav meg glede, hver eneste dag fra jeg fikk ham. Han var alltid glad og blid, uansett.

Klisjéen om at hundene er et speilbilde av sine eiere, vil jeg påstå at, i de aller fleste tilfeller, stemmer på en prikk.
Noe som, da jeg ble klar over dette faktum, har hjulpet meg veldig i å bli mer bevisst mine egne følelser, hvilken energi jeg utstråler og hvor ofte jeg var/er anspent og stresset.
I utgangspunktet trodde jeg det var rasen som var hovedårsaken til hans ekstremt oppjagede, alltid glade og snille, men tilnærmet ADHD oppførsel, i kombinasjon med at jeg ikke hadde oppdratt ham riktig.
Jeg så ikke før år senere, at han rett og slett bare speilet min energi i ulike situasjoner og omgivelser.
Jeg var stresset, urolig, og trivdes ikke de gangene jeg var på besøk hos andre, hvorpå han ble stresset, oppjaget og ikke klarte å roe seg ned alle ganger vi var på besøk hos noen. Jeg ble igjen mer stresset av at han var stresset, noe som igjen økte graden av hans atferd.
Det hele ganske innlysende og enkelt og se, når man vet sammenhengen.

Hvis jeg klarer å huske å være bevisst på det i hverdagen nå, kan jeg til en viss grad klare å se på min hunds oppførsel hvordan jeg selv egentlig har det.
Han oppfører seg stort sett alltid litt mer uregjerlig og hører dårligere på dager hvor jeg er stresset, urolig eller anspent.
Dagene hvor jeg er glad og rolig, er han bare verdens søteste hund.


Klarer du og slappe av, senke skuldrene og puste med magen, skyve alt stresset unna, så blir verden et så mye bedre sted å være.