Venner, når man ikke hører hjemme iblant dem.

Vennskap, det burde være enkelt å få til.

Skal det ikke komme naturlig, være naturlig, noe man har lyst til, som gir glede, ikke føles som en plikt?

De fleste vennskapsforhold oppstår ved et møte i barndommen, eller man møtes gjennom felles interesser, aktiviteter, på skole eller jobb.
Felles for alle ekte vennskapsforhold er imidlertid at de for å bestå, krever at begge, alle parter, gir av seg selv.
I perioder kan selvfølgelig fordelingen av hvem som gir og hvem som får variere, men skal vennskapet vare, er begge parter nødt til å føle at de får noe igjen fra forholdet, noe positivt. Her ser jeg selvfølgelig bort ifra alle de som er i vennskapsforhold basert på falskhet, dvs de er "venner" på bakgrunn av status, et ønske om å fremstå på en viss måte, eller rett og slett de har funnet seg en venn som de føler seg bedre enn og derav holder de fast ved vennskapsforholdet. Dessverre er det nok altfor mange slike vennskapsforhold der ute også.

Når man er i en situasjon hvor man er syk eller har problemer, får man virkelig bevist hvem som er ens virkelige ekte venner.

Selv om jeg aldri var spesielt glad i mennesker hadde jeg hele veien 2-3 veldig gode venninner, og spesielt en av dem utmerket seg ved å forsøke å hjelpe og støtte meg i det lengste.
Til slutt orket hun ikke mer, så hun trakk seg unna meg. Jeg forstod det ikke på det tidspunktet at hun gjorde det for å beskytte seg selv, jeg ble bare såret fordi hun sluttet i stor grad å ta noe kontakt med meg.
Hun fortalte meg nå i den senere tid, etter at jeg ble friskere, at det var fordi hun ble så lei seg av å se at jeg hadde det vondt og at hun ikke kunne gjøre noe med det. Med mine triste tanker og problemer trakk jeg henne ned også.
Jeg forstår henne veldig godt.
Og jeg ser klart at hennes følelser av hjelpesløshet overfor meg, at man uansett hva man gjør ikke kan hjelpe, er helt identisk med mine egne følelser av hjelpesløshet overfor mine foreldre.
Det problemet som har tynget meg mest i forhold til mine foreldre, følelsen av betydningsløshet, maktesløshet og ikke klare å hjelpe, er hovedsakelig det jeg i stor grad selv har overført til de som står nærmest meg.
De har følt at de har snakket til veggen, de har forsøkt å snakke fornuft til meg, hjelpe meg i den grad det var mulig for dem, men jeg har aldri hørt dem.
Mine følelser var langt sterkere enn kraften av deres ord.





De vennene jeg har hatt er på alle måter utrolig fine mennesker. De har vært svært forskjellige, kommet fra ulike steder og miljøer.

Men til tross for hvor glad jeg har vært og er i dem, føler jeg meg fortsatt utenfor når jeg er sammen med en eller flere av dem.
På så mange områder forstår jeg dem ikke, deres interesser, tanker og fokus. De tingene i livet som de tillegger viktighet og ting de synes er spennende å snakke om.
Slik de er, det er liksom aldri meg.
Jeg forsøker, men finner at jeg i de fleste tilfeller ikke klarer å relatere meg, og at jeg tenker og ser ting annerledes.

På grunn av disse følelsene blir det ofte tungt å  finne lysten til å skulle ta kontakt med dem og være sammen med dem. Følelsen av å være annerledes blir så sterk. Det er ikke det at man mener det er noe galt med dem, man begynner heller å lure på seg selv, at det er en selv det er noe feil med.

Jeg lurer på til hvilken grad man skal føle det som en plikt, noe man må, når man skal møte sine venner, og til hvilken grad man skal "pushe" seg selv for å dra ut og møte dem.
Er dette noe alle føler i større eller mindre grad? Eller er ønsket om samvær noe som endrer seg når man møter venner som "passer" en bedre, som er mer lik en selv?
Jeg håper og tror på det sistnevnte.