Årene i mellom.

Hvordan vet man når man er seg selv?

Når er man fullt ut, helt åpent og ærlig den man virkelig er?

Nå er det vel ingen konstant tilstand, man er vel aldri helt lik, på én bestemt måte, gjennom livet.

Det vil vel for de fleste være en kontinuerlig utviklingsprosess, de fleste av oss har, uansett bakgrunn og utgangspunkt, en rekke ting de skulle ønske de kunne endre på eller forbedre ved seg selv.

Jeg har endret meg mye, utrolig mye.

Allikevel føler jeg at jeg kan si at jeg innerst inne alltid har vært den samme, hatt de samme grunnleggende verdiene, tankene og ønskene om, og for, livet.

Selv om det skal sies at det har vært lange perioder hvor jeg har hatt minimalt med bevissthet rundt disse tankene og ønskene, hvor jeg mistet helt oversikten over hva som virkelig betød noe. Perioder hvor tiden bare gikk og alt av tanker følelser og idéer bare var blandet sammen i en uklar diffus masse.

Selv når jeg ser tilbake kan jeg ikke skille disse årene fra hverandre. Det var bare snakk om å komme seg igjennom dagene. Man kan iblant bli trist når man tenker over realiteten i at de dagene, alle de årene, faktisk var en stor del av livet, det føles så bortkastet, som at man har gått glipp av så mye. Alt i mellom forsvant fordi fokus var kun å komme seg igjennom til målet. Et mål som hele tiden bare ble skjøvet lenger frem ettersom man nådde fram til det, fordi man hadde håpet at målet skulle være et bedre sted, at ting liksom skulle være over, eller annerledes på noen måte, men det var det aldri.

Jeg har opp igjennom hatt en så utrolig liten selvinnsikt, fullstendig mistet grepet om hvem jeg virkelig var. I tillegg  hadde jeg en så liten forståelse av påvirkningskraften til tingene, vel menneskene, rundt meg.

Men det er kanskje ikke så rart? Det var ingen sammenligningsgrunnlag der, og ikke en sjel som stod opp og sa ”hei, dette er feil, sånn skal det ikke være, dette er ikke normalt”.

Innsikten og forståelsen har naturlig nok kommet med alderen, selv om jeg ikke har rukket bli så fryktelig gammel enda. Ni og tyve år er ikke all verdens, og med mindre noe skulle skje underveis, så har jeg en god stund igjen.

Jeg har ingen bestemt følelse av min alder. Jeg føler meg gammel som person, men årene jeg har levd forteller meg selvfølgelig det motsatte. Det er få konkrete hendelser og holdepunkter jeg kan se tilbake på som skiller årene fra hverandre, årene forsvant i jakten på målet, og definisjonen, følelsen av "lenge" eller "kort" blir veldig fjern.

Jeg har alltid brukt veldig mye tid på å tenke.

De som har kjent meg best sa alltid at jeg tenkte altfor mye. Jeg endte en periode opp med å tro dem.

Dette endret seg takket være en fantastisk god person som kom inn i livet mitt, og som gjorde at jeg fant frem til mer av den virkelige meg.

Jeg er en tenker. 

 

Jeg liker å tenke på og analysere hendelser og mennesker. Jeg liker det fordi jeg lærer og fordi det gir meg en økt bevissthet i forhold til det meste, og de fleste, rundt meg. I tillegg gjør det at jeg bedre kan forstå meg selv; hvordan og hvorfor jeg har endt opp her hvor jeg er nå.