Jeg måtte gå med bleie, og jeg var kjempeflau fordi den fikk rumpa mi til å se stor ut. Derfor ble jeg stående med ryggen inntil veggen så lenge jeg kunne da jeg kom inn slik at ingen av de andre barna skulle kunne se det.
Jeg var alltid veldig bevisst på min kropp. Jeg var aldri på noe tidspunkt tykk som barn, men jeg husker mine foreldre og besteforeldre pleide å spøke med at jeg hadde vært kulerund som baby, i den grad at mine besteforeldre hadde lurt på om jeg manglet hake da de så meg første gang, godt skjult som den var under relativt kraftige bollekinn.
Men for meg spilte det egentlig ingen rolle hva de sa, jeg følte meg tykk, og jeg sammenlignet meg selvfølgelig med dem og de var alle sammen veldig tynne da de var barn.
Jeg begynte med å skulle slanke meg da jeg var 11 år, det skled fort ut, jeg hadde jo ikke peiling. Min erfaring fra slankeverdenen begrenset seg til et par Grete Rhode møter som jeg hadde overvært da jeg hadde vært med når min mor og mormor drev med det.
Min beste venninne ble etter en liten stund bekymret fordi hun synes jeg spiste svært lite og fikk meg til helsesøsteren på skolen, som skulle hjelpe meg med å legge en spiseplan.
For å gjøre en lang historie kort var det ikke særlig vellykket. Jeg spiste mindre og mindre da jeg ikke selv klarte å se at jeg ble noe tynnere, og ingen (!) av mine venner eller i min nærhet bemerket at jeg ble tynnere.
Til slutt blir man fanget...
Spiseforstyrrelsen tar overhånd, og jo mer fokus og oppmerksomhet den får, jo sterkere blir den og følelsene rundt.
Rara Avis
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar