Tilskueren.

Jeg hadde det klart for meg helt fra jeg var liten. Jeg ønsket meg, som tatt ut av enhver romantisk kjærlighetskomedie, han som var den rette. Han jeg skulle være sammen med alltid.

Dette ønsket lå alltid der i bakgrunnen, men på tross av dette ble jeg da jeg var veldig ung sammen med noen gutter som aldri hadde potensiale i den retning, og som med alt annet jeg har gjort, var det selvfølgelig bakenforliggende årsaker til mine handlinger.

Jeg hadde noen gode bestevenninner da jeg vokste opp, men jeg var aldri spesielt glad i mennesker på min egen alder. Jeg synes de var barnslige, og jeg følte aldri jeg passet inn. Ikke at jeg hadde noe ønske om å bli eller være som noen av dem, men det føles tomt når du ikke er helt med, ikke en del av gjengen selv om du er tilstedeværende. Jeg forsøkte presse meg selv til å bli med ting og møte dem på tross av at jeg ikke hadde lyst. Hadde innerst inne alltid mest lyst til å være hjemme på rommet mitt. Jeg hadde sørget for å ha alt jeg trengte der inne, så jeg kunne føle at jeg bodde for meg selv, selv om jeg fortsatt måtte være innenfor mine foreldres fire vegger. Jeg kunne stenge meg inne, og fra der inne kunne verden utenfor være akkurat som jeg ønsket meg i mitt hode at den skulle være, ikke som den faktisk var.

Men jeg gikk ut og møtte mine venner. Etter hvert som jeg ble syk pleide jeg å løpe steder jeg skulle, forsøkte å bevege meg så mye jeg kunne til tross for at kroppen føltes utmattet. Men man tenker til slutt ikke over sånne ting, alt blir bare følelser, og man bare "handler", litt på autopilot.
Jeg kan ikke huske én gang hvor jeg klarte å slappe av og være rolig hjemme hos noen andre. Har alltid synes at det har vært ubehagelig på noe vis.
Da jeg ung opplevde jeg alltid en sterk "ut av kroppen" opplevelse når jeg var blant vennene mine. Jeg var aldri med, jeg forstod dem ikke og jeg klarte ikke late som og delta i deres verden. Jeg ble bare en tilskuer, en observatør hvor jeg så alt som om jeg så på en tv serie. Det var nok av intriger, og når det gjaldt kjærlighetsforhold var det nesten en "innavls" mentalitet. Til slutt hadde alle jentene vært sammen med eller rotet med flere, eller alle av guttene, med unntak av meg. For meg var det helt uaktuelt å skulle like noen som en av mine venninner hadde vært "bort på" eller forelsket i, det var regelen, sånn var det bare.

Men jeg hadde alltid min drøm om å finne den rette. For meg innebar det spesielt å kunne finne en som forstod meg, jeg ville ha en som var min bestevenn, og som tenkte likt som meg; at man møter den som er riktig, og så er man alltid sammen med den personen. Utroskap og slikt er helt uaktuelt, det er et bevis på at man ikke er virkelig fornøyd med det man har, at det ikke er riktig.
Disse tankene, ifølge mine venninner, var en håpløs illusjon. Gang på gang fikk jeg høre, og jeg følte jo også jeg til en viss grad jeg fikk det bevist av folk rundt meg, at virkeligheten ikke fungerer på den måten.

Heldigvis føler jeg at jeg har fått motbevist dette nå, at det virkelig er mulig og oppnå. Ikke sagt på bakgrunn av nyforelskelse, drømmer eller illusjoner om hvordan noe kan være eller bli. Men sagt ut ifra en klar,  rasjonell, med bena plantet godt på jorden, uten urealistiske fantasier eller illusjoner, opplevelse av hvor heldig jeg er i min hverdag med han jeg omsider hadde så flaks å møte.
Han som på alle måter har vært og fortsatt er helt riktig for meg.