Men det hadde den motsatte effekten. Målet var å bli verre, sykere, tynnere, mer sliten og blek, lavere puls til neste kontroll time.
Det endte som det måtte vel, 6 mnd på sykehus. Først mat via sonde som gikk gjennom nesen ned i magen, og så sakte men sikkert bytte ut litt og litt med vanlig mat igjen.
Det var 6 måneder med mer eller mindre et helvete av motstridende følelser. Av å ville bli bedre, men samtidig ikke "tykk" (dvs ikke legge på seg et gram) blandet med depresjon og ensomhetsfølelse av å være alene, utenfor og ikke forstått.
Denne spesialist legen var den første som tok opp med meg at mine foreldre kanskje hadde et alkoholproblem, eller han hadde selvfølgelig sett det og visste at de hadde det.
På det tidspunktet hadde jeg ingen anelse om det, og forstod lite da han i et møte gav meg en bok som het "voksne barn av alkoholikere".
Jeg kunne ikke forstå hva han mente, det hadde aldri slått meg på det tidspunktet at mine foreldre hadde et alkoholproblem. Jeg var opptatt av mat, ikke å spise og å bli tynn.
Det tok meg 4 år etter dette før det gikk opp for meg og jeg forstod at mine foreldre var alkoholikere.
18 år og plutselig en dag stod det helt klart for meg at det selvfølgelig var det de var, og at de hadde vært det hele tiden, så langt tilbake jeg kunne huske, selv om tilstanden hadde forverret seg med årene.
Denne innsikten var begynnelse på en ny forståelse av mine egne problemer, og heldigvis begynnelsen på veien til å bli frisk.
Nå, 11 år etter dette er jeg fortsatt på denne veien.
Den har virket uendelig lang, og jeg aner ikke hvor nær slutten på den jeg er på nåværende tidspunkt.
Det varierer fra dag til dag. I perioder er jeg svært optimistisk og lever tilnærmet normalt ( vel tilnærmet normalt ifht til mine standarder). Andre perioder er tyngre, selv om jeg heldigvis aldri er så langt nede lenger nå som det jeg har vært tidligere, heldigvis.
Rara Avis
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar