Mat...Første runde.

Herregud så komplisert noe kan være.

Jeg begynte da jeg var 11 år og skulle spise mindre, bare for å bli litt tynnere sånn at jeg kanskje ville bli sett, for å bli lagt merke til.

Det utartet seg raskt, jeg hadde ingen peiling på slanking. I utganspunktet synes jeg folk som slanket seg var dumme, og jeg ville ikke være "en av dem som måtte gjøre, eller drev med, det". Derfor snakket jeg heller ikke med noen om hva jeg drev med, og det at jeg synes hele opplegget var teit og flaut gjorde også at det var helt uaktuelt og spørre noen om råd. Internett var ikke noe alternativ på den tiden.

Jeg var i en slags fornektelsestilstand overfor hva jeg egentlig drev med, valgte å se bort ifra fakta.
Oppi det hele følte jeg at det jeg drev med hadde null effekt, ingen sa jo noe til meg om at jeg ble tynnere. Mine nærmeste venninne som jeg hadde innrømmet for at jeg forsøkte å bli tynnere sa heller ikke noe selv om hun var bekymret. Jeg fikk vite flere år senere at det hadde vært fordi helsesøster hadde sagt at hun ikke skulle si noe om det fordi hun mente det ville forverre tilstanden min.

Troen og følelsen av å ikke få resultater førte meg videre inn i spiseforstyrrelsen, det måtte sterkere tiltak til.
Jeg blandet etterhvert et svært minimalt matinntak med i tillegg å kaste opp det lille jeg spiste. Jeg var svært skeptisk til avføringsmidler, heldigvis, av frykt for ødelegge tarmsystemet.
En liten, klar rasjonell tanke midt i alle de andre syke tankene og irrasjonelle handlingene.

Minimalt matinntak førte til en enorm ensidig fokusering på mat. I tillegg til dette forsøkte jeg å takle følelsen av å være alene og annerledes i verden, tristheten rundt å ikke få til og være bra nok, skuffelsen over meg selv, og forsøkte å finne løsninger på mine foreldres problemer med økonomi og alkohol, hvordan jeg skulle kunne hjelpe og få dem ut av det.

Det ble litt mye.

Jeg slet med den enorme sultfølelsen. Jeg har hørt noen si at de ikke merket at de ble sultne lenger, men jeg kunne bli så ekstremt sulten at jeg fikk lyst på absolutt alt. Kroppen skrek etter mat, og det endte som det måtte. Noen dager "sprakk" jeg og spiste alt jeg kunne, selvfølgelig med etterfølgende langvarige utmattende turer på toalettet, og etterpå var jeg knust av skuffelsen over meg selv, at jeg hadde sprukket. Jeg følte meg bare så liten, flau og så utrolig ekkel for hva jeg hadde gjort, en skikkelig motbydelig person, på alle måter skamfull over meg selv og det jeg hadde gjort. Jeg sverget gang på gang at aldri mer, men den selvfølgelig var det umulig å gjennomføre når den enorme sultfølelsen meldte seg igjen.

Det var selvfølgelig mye følelser innblandet her, men i kaoset av sult, tristhet og følelser mister man helt oversikten over hva som egentlig leder til hva. Hva som er den egentlige årsaken blir helt umulig og spore.

Jeg havnet til slutt på sykehus etter å totalt ha sluttet å spise, på slutten drakk jeg knapt vann, jeg skulle ikke ha noen ting.
Jeg husker første kvelden satt jeg gråtende fortvilet på sykehuset med en tallerken med en bit agurk og én oppskåret tomat foran meg som de skulle ha meg til å spise. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. For alt i verden ville jeg ikke ha noe næring i meg, og etter å ha spist to tomatbåter nektet jeg mer, og så snart jeg fikk anledning "rømte" jeg ut i trappeoppgangen og begynte og løpe opp og ned i trappen for å kompensere for det jeg hadde fått i meg, til jeg til slutt sank utmattet og gråtende ned på et trappetrinn. Hvorpå jeg fikk samlet meg litt og skjelvende snek meg tilbake til rommet.

Dagen etter gjorde de nye forsøk på å få meg til å spise, men da nektet jeg plent, hva skulle de liksom gjøre.
Vel, de hadde selvfølgelig løsninger. Og etter et lite "såpeopera-dramashow" fra min side hvor jeg kastet tallerkenen med mat i veggen rett ved siden av legen som hadde kommet for å snakke fornuft til meg, ble jeg kjapt fratatt muligheten til å velge selv, og fikk satt inn en sonde via nesen ned i magen som de gav meg flytende næring i 3 ganger om dagen.

På mange måter var det på det tidspunktet greit å bli fratatt valget. All rasjonell tankegang var blåst bort fra hodet mitt.

Månedene gikk sakte men sikkert og etterhvert fikk jeg anledning til å bytte ut noe av sondematen med vanlig mat. Og når man fikk næringen i seg uansett så var det veldig mye bedre å kunne få lov å spise noe, kontra få noe usmakelig bare fylt ned i magen.
Men det var vanskelig, skikkelig vanskelig å skulle begynne å spise. Jeg slet veldig med ulike typer mat, men til slutt fikk jeg lov til å bare spise det jeg følte meg "trygg på", og det var brød eller rundstykker.
Jeg klarte til slutt og bytte ut alle sondemåltidene med brød/rundstykke måltider, i en mengde som jeg følte meg trygg på. Da hadde jeg sett, fått bevist over tid, at jeg kunne spise den tilmålte mengden uten at det betød at jeg la på meg. Og med den planen følte jeg meg klar til å dra fra sykehuset, og legen mente at jeg tilsynelatende var så frisk at jeg kunne få lov å dra hjem, men med ukentlige oppfølgingskontroller i begynnelsen.
Ettersom det viste seg at jeg stabilt klarte å fortsette med spisingen, behøvde jeg gå til sjeldnere kontroller.

Men, noe som jeg fant ut med årene var at maten, spiseforstyrrelsen, ikke var det egentlige problemet. Spiseforstyrrelsen var symptomet på problemet, på samme måte som alkohol i utgangspunktet ikke er det egentlige problemet til en alkoholiker. Alkoholen, som spiseforstyrrelsen, er løsningen på problemet, måten man takler det, eller de, tingene som virkelig plager en på. Og så med tiden utarter det seg, og man klarer ikke lenger skille det, fordi "løsningen" fører med seg tilleggsproblemer.

Til slutt ender man opp med å være helt blindet for hva som egentlig i utgangspunktet var begynnelsen på det hele.