Mat...Andre runde...i transe.

Jeg følte meg bare så uutgrunnelig alene.
Et liv, en hverdag uten innhold. Ingen jeg følte jeg kunne snakke med, som ville forstå. I tillegg så jeg på mange måter selv at min tankegang var helt irrasjonell og dust. Jeg var så flau over meg selv, mine tanker og følelser. Jeg følte jeg bare burde skjerpe meg, men så enkelt fungerer det selvfølgelig ikke.
Hodet var overfylt med følelser, og hver dag var det en liten kamp å klare å holde ut sultfølelsen, ikke sprekke og spise for mye og kaste opp. Prøve å sjonglere når jeg skulle jeg spise, hvor mye og hva.

Jeg levde tilnærmet utelukkende på brød i årene etter at jeg ble utskrevet fra sykehuset. Brød var trygt fordi jeg følte jeg hadde kontroll på hvor mye jeg kunne spise uten og legge på meg. Det hendte fra tid til annen at jeg byttet ut noen av brødmåltidene med noe annen mat, men det var da kun mat jeg laget selv som jeg følte meg trygg på, med enkle og få ingredienser, og de få gangene jeg skulle spise f.eks ute på restaurant overkompenserte jeg ved å spise veldig lite utenom restaurantmåltidet, sånn for å være på den sikre siden.

Jeg spiste fortsatt svært lite, jeg lå helt på minimumet av hva legen hadde krevd og sagt at  var nødvendig at jeg måtte spise hver dag bare for at kroppen skulle fungere. På mange måter legitimerte dette utsagnet en viss lovlig matmengde for meg hver dag. Det var akseptabelt så lenge jeg kunne si til meg selv at det var det jeg måtte ha i meg kun for å overleve.

Jeg følte hele tiden at jeg måtte gjøre noe, bortsett fra da jeg spiste. Når jeg spiste følte jeg at jeg med god samvittighet kunne "få lov" til å sitte stille og ikke føle at jeg burde gjøre et eller annet for noen andre, at jeg burde gjøre noe skolearbeid eller andre plikter. Måltidene var min tillatte "slappe av" tid, og ble helt ekstremt viktige for meg.

Jeg hadde faste mat-tider, og jeg begynte å spise så sakte, så sakte, for å få måltidet til å vare så lenge som mulig. Den ene grunnen var fordi jeg var grunnleggende sliten og trett til enhver tid, og ville få "slappe-av" tiden til å vare så lenge som mulig. Den andre grunnen var at jeg aldri spiste så jeg ble mett, så jeg trakk måltidet ut i tid så lenge som mulig, slik at det ikke skulle være så lenge til neste gang jeg kunne spise.

Min tankegang dreide seg konstant om mat og ellers en alltid tilstedeværende følelse av ting som hang over meg som jeg følte jeg måtte gjøre, jeg levde som jeg var i en transe. Jeg ble følelsesmessig avstumpet på mange måter, for å takle tingene valgte jeg å stenge alt jeg kunne ute, lukke ned for alt det triste. Dessverre kan man ikke bare velge på den måten og stenge ned følelsene for det triste, man lukker samtidig ned for muligheten til å føle glede.

Mitt forhold til min egen kropp dreide seg ikke så mye om hva jeg så i speilet, men hovedsakelig om hvordan jeg følte den, spesielt følelsen av magen var ekstremt viktig. Det var liksom den jeg kjente på om jeg var "tynn nok". Målet var at den skulle være helt flat, og stram, uten antydning til å krølle seg om jeg satt, og det skulle ikke være mulig å ta tak i den. Et håpløst prosjekt selvfølgelig. Så utrolig mange netter jeg lå i sengen klemte på magen og gråt i fortvilelse for at jeg ikke klarte oppnå det jeg ville.
Ellers hadde jeg ingen konkret følelse av å føle meg tykk, jeg så og visste at jeg ikke var det. Problemet var at   jeg hadde en udefinerbar, men overveldende sterk følelse av meg selv som skikkelig, skikkelig ekkel.

Jeg hadde hele tiden drevet med trening, sykling og løping. Fordelen med treningen var for meg at da kunne jeg få lov å legge til mat den dagen.
Og så glad jeg var hver gang jeg kunne spise, jeg nøt hver eneste bittelille bit jeg tok av brødskivene mine, og gledet meg straks jeg ferdig til neste måltid. Jeg ble så oppsatt på dette at jeg planla tiden slik at jeg alltid gjorde noe mellom måltidene for at tiden skulle gå rasket mulig. Jeg måtte gjøre noe, for å sitte stille og kjenne på sultfølelsen var uutholdelig.

Jeg flyttet hjemmefra og begynte å arbeide straks jeg var ferdig på videregående, en ny tilværelse som helt uunngåelig førte meg seg en rekke nye utfordringer.