Med årene har vemmelsen og flauheten jeg føler for mine foreldre bare økt.
Jeg føler meg så utrolig slem bare for å skrive dette, for på tross av alt er jeg veldig, veldig glad i dem.
Selv om de har gjort min søster og meg så utrolig mye vondt opp igjennom, mer enn de noen gang vil kunne forstå, og jeg vet ikke engang om jeg noen gang vil at de skal forstå det, men så har de vært glad i oss, og ut ifra sin situasjon har de forsøkt å gjøre sitt beste.
Jeg har forsøkt, men jeg klarer ikke finne så mye sinne i meg overfor dem. Mest av alt føler jeg bare en uutgrunnelig tristhet og tomhet, for det jeg føler at jeg har manglet og fortsatt føler sterkt på at jeg mangler i livet, foreldre. Noen som tok ansvaret for meg, ikke jeg som tok ansvaret for dem. Selv om jeg nå i lang tid har vært en voksen, så er det fortsatt et savn der. Man føler seg så utrolig alene.
I en periode bestemte jeg meg for at det fikk være nok av at jeg gikk og bebreidet dem,og at jeg skulle være det "det større" mennesket og tilgi. Tanken var at jeg skulle tilgi dem for alt som hadde vært, eller ikke vært.. Og så at det skulle hjelpe meg å komme videre.
Jeg unnskyldte dem med at de hadde selv hatt fedre som hadde alkoholproblemer, min mor hadde slitt med kraftig overvekt og dårlig selvtillit, og min fars far døde da han var kun 15 år og vokste opp med en til tider tyranniserende, psykisk ustabil bror. Så det var ikke rart at de hadde begynt å drikke tenkte jeg, og ut ifra deres situasjon hadde de gjort det beste de kunne for min søster og meg.
Jeg har gått bort fra denne tilgivelses tankegangen nå i ettertid. Jeg føler ikke at de fortjener å unnskyldes, for når jeg ser på meg selv, min oppvekst og mine problemer, så ville jeg på tross av disse aldri, aldri gjort eller vært slik mot mine barn. Jeg ville gjort alt for å finne ut av mine problemer, slik at jeg kunne være en god forelder. Og etter å ha vokst opp i et hjem med alkoholikere vil jeg aldri kunne bli en alkoholiker.
Alkoholikere blir egoister. Selv om de ikke vil, så blir de det. Alkoholen går foran alt, partner, venner, hobbyer, barna. Det de fleste av dem holder og klamrer seg fast i til det siste er jobben. Det er en slags unnskyldning for å kunne fortsette, at problemet deres ikke er så alvorlig. " De er jo på jobb hver dag", da kan de jo ikke ha et alvorlig problem.
Å snakke til dem om alkoholproblemene var som å snakke til en vegg. Min søster og jeg forsøkte alle metoder vi kunne. Vi forsøkte prate rolig med dem, vi kranglet med og skrek til dem, vi strigråt foran dem og bad dem om de i det minste ikke kunne forsøke å slutte, og om ikke de ville slutte for sin egen skyld, om de kunne være så snille å slutte for vår.
Men det var aldri grunn nok for dem.
Tidligere tenkte jeg ikke så mye på dette med at jeg synes de var ekle. Det er en følelse som har økt med alderen. Til den grad at jeg nå føler et sterkt ubehag av å være i nærheten av dem, av å skulle gi dem en klem. Jeg føler et akutt behov for å vaske meg, dusje, etter at jeg har truffet dem. Jeg føler de legger igjen et belegg av skitt på meg.
Jeg synes alt ved dem er ekkelt. Deres måte må kle seg på, håret deres, måten de spiser og tygger på, kroppene deres.
Jeg føler den samme vemmelsesfølelsen ovenfor andre alkoholikere jeg møter ute også. Ikke i helt like sterk grad, men det er bare noe med lukten av dem som utsondres gjennom porene deres, og den alltid tilstedeværende "dagen derpå" ånden. Det at de som regel begynner å vanskjøtte seg selv, slik at de rett og slett blir mer urenslige, den fettete, kvapsete, urene huden, det fettete håret.
Jeg er meget, meget flau over mine foreldre, det å bli sett med dem og at noen da skal tenke se "hva hun kommer fra".
Jeg føler meg som en så slem person som føler alt dette, men det er dette som er sannheten.
De gjør meg flau, uvel og fylt med vemmelse.
Jeg skulle ønske jeg kunne vært bedre en dette, at jeg følte det annerledes. Oppi det hele synes jeg samtidig så synd på dem, fordi jeg vet jo at de innerst inne også er så utrolig gode og snille mennesker.
De kunne begge to vært så mye mer hvis de hadde klart å gjøre noe med problemene sine.
Jeg blir så trist når jeg tenker på hvor mye ensomhetsfølelse og triste tanker de sitter med.
Selv om jeg vet at de har satt seg i situasjonen de er i selv, og har bare seg selv og takke.
Jeg klarer, på tross av alt, ikke gi helt slipp på det ørlille håpet jeg fortsatt har om at kanskje én dag så vil de våkne, og gjøre noe.
Men på den måten sørger jeg bare for å holde åpent at de jevnlig fortsatt kan såre meg.
På så mange måter skulle jeg ønske at jeg kunne gjøre noe, men jeg har ihvertfall kommet dit nå hvor jeg har innsett at det ikke er meg det står på. Jeg har gjort alt jeg kan, og resten er det de som må gjøre, og ville.
Det er så mange likheter mellom dette og det å hanskes med og bli kvitt spiseproblemene.
Den eneste som kan gjøre noe med det er meg. Ingen andre kan gjøre det for meg.
De rundt meg kan støtte meg og være der for meg, men til syvende og sist er den eneste som kan endre meg og min tankegang, meg selv.
Alkoholproblemer eller spiseproblemer, for en så totalt bortkastet måte å bruke opp livet på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar