7 år er relativ lang tid , ihvertfall sett i forhold til hvor lenge jeg har levd. Det utgjør i underkant av 1/4 av mitt liv.
Mesteparten av disse årene husker jeg svært lite fra, og få av dem kan jeg skille fra hverandre.
Det samme gjelder for øvrig for de fleste av de forbigåtte årene i mitt liv.
De flyter over i hverandre.
Jeg vet jeg har levd, jeg vet jeg har gjort og opplevd ting, men jeg har svært få minner om hva og hvordan det var.
De få tingene jeg husker noe av er svært diffuse og fjerne for meg.
Uklare minner om noe som like godt kunne vært minner fra livet til en helt annen person.
Det var jeg som opplevde de tingene, men allikevel var det ikke meg.
Det var et spørsmål om bare å eksistere, komme seg igjennom fra den ene dagen til den neste.
Alle hverdagene og helgene, de samme, helt like, rutinepregede.
På mange måter et fengsel.
Ting skulle gjøres, livet skulle leves, på en viss måte; strengt, brengset, innenfor strikte grenser og rammer, under diktatorisk kontroll. Ingen slingringsmonn var tillatt. Det var enten, eller, alt eller ingenting.
Et fast antall måltider per dag, til bestemte klokkeslett. Et visst antall treningsøkter med et fast treningsprogram, faste dager i uken, uten hensyn til dagsform, ønsker eller lyst... Det skulle gjøres slik, det var sånn jeg hadde bestemt det skulle være.
Dagene, årene bare forsvant. Livet forsvant.
I hvertfall det som står for meg som livet.
Å leve, skal være å ha det bra, virkelig bra, kose seg, le, gjøre det man har lyst til, i den grad man har mulighet til det. Være sammen med de man er glad i.
Spise når man er sulten, til man er mett...uten dårlig samvittighet, eller i det hele tatt uten å sjenke det en tanke.
Man hører det så ofte; lev hver dag som det var din siste.
Man vet aldri hva som skjer i morgen.
Til tross for hvor sant dette er, så svært, svært få som klarer å leve slik.
Nå er det selvfølgelig en realitet at de fleste har forpliktelser og stort sett økonomiske begrensninger på veldig mange områder, som forhindrer en slik total utfoldelse av ønsker og lyst.
På den annen side, de aller, aller fleste av oss, syke eller friske, unge eller gamle, hadde hatt utrolig godt av å leve et liv hvor vi mer fulgte hjertet fremfor hodet.
Hm, kjenner så igjen det med hukommelsen. Sliter selv veldig med det (slik at det er ganske hemmende sosialt), trolig pga ymse psykiske "utfordringer". Har lest en del om det, og m.a. stress og depresjoner kan gi redusert evne til å huske ting.
SvarSlettOm jeg da forstod dette riktig :)
Har også merket perioder der hukommelsen er dårlig. I etterkant av en langvarig depresjon spesielt. Utenom det husker jeg svært mye, noen ganger litt for mye.
SvarSlettMan må prøve å leve livet, nyte livet. Det du sier her er viktig. Noen omformulerte dette for meg en gang: Lev nok. En må leve nok til at morgendagen kanskje ikke kommer, og en må leve forsiktig nok til å tåle at morgendagen kommer.
Forpliktelser er en del av livet, og jeg tror de aller fleste setter pris på dem. Det er en måte å vite at en er ønsket, at e er viktig. Det setter nok kanskje noen begrensninger i forhold til utfoldelse, men det er kanskje akkurat i disse begrensningene livet finnes. Tenker på gleden det er å være fattig student og spare penger nok til en ferie med kjæresten, gleden ved å ha barn og vite at jordomseiling ikke går an (men legoland er fullt mulig :)
Hvilke begrensninger gjør du for deg selv i dag? Hvis penger/tid ikke var en begrensning, hva ville du gjort for å leve livet i dag, hva vile gitt deg glede?
Ja, det du forteller om er nok helt riktig, dette med å leve nå.
SvarSlettMen til spørsmålet ditt - om begrensninger - for meg handler det nå bare om en ting, nemlig å skape litt ro i topplokket, nok til at jeg klarer å ta inn de inntrykkene jeg så gjerne vil :)
Hvis man vil huske mer fra barndom eller ungdom er det en god trening i å begynne å skrive opp alle personer man noensinne har møtt. På skoler, på jobber, slekt, venner, tilfeldige korte møter, og så videre.
SvarSlettEngler, djevler og de midt imellom. Skriv bare navnene, men prøv så å huske alle disse som personene uten å hefte seg med personlighetene for mye. Hvordan de så ut, dialektene, hva de jobbet med og så videre.