Mine foreldres historie, del 1.

Min mor og far forsøkte på mange måter å hjelpe meg med mine problemer.

Det vil si i den grad de kunne meg med mine problemer, når deres egne liv selv var fylt med depressive tanker, økonomiske problemer og kampen imot alkoholen.
Til hvilken grad det var skyldfølelse inni bildet, i forhold til deres mangel på evne til omsorg, og ikke å strekke til i forhold til familie, venner og jobb, er jeg svært usikker på.

Man skulle tro at dersom det hadde eksistert en utpreget følelse av skyld og dårlig samvittighet der, at det i noen grad ville føre til en bevissthet rundt det at de virkelig hadde et problem, og et ønske om å bli bedre.

Det snakkes alltid om viktigheten av å selv innse at man har et problem før man kan få gjort noe med det.
Det stemmer jo det, men innser man at man har et problem, men er uvillig til å gjøre noe med det, da hjelper det egentlig fint lite.

Min mor og min far har begge hatt hver sine forsøk på å komme seg ut av alkoholismen.
De har begge hatt sine opphold på avrusningsklinikker med påfølgende opphold på mer langtids-behandlingssteder.
Min mor mors motiv var klart at hun skulle slutte å drikke, og hun innså at alternativet var enten å fortsette å drikke alkohol og være en alkoholiker, eller hun måtte kutte ut alkohol totalt.
Jeg tror det er svært få, om noen, alkoholikere som klarer å gå fra å være en alkoholiker tilbake til å være en  person som kan drikke med måtehold.
Har man først gått ned den veien..




Min mor var i behandling på institusjoner i nesten 2 år, og min søster og jeg,var naturlig nok, veldig forhåpningsfulle til resultatet. Vi håpet at det skulle kunne bli en ny start for henne.
Selv om vi begge var voksne hadde vi også på mange måter fortsatt en drøm om å "få en mor".

En som skulle vise litt omsorg og omtanke for oss tilbake, ikke at det vi var som til enhver tid skulle passe på og ta vare på henne.
Men mest av alt ønsket vi sterkt at hun omsider skulle få ha det bra i livet sitt.
At hun, om muligens for første gang i sitt liv, virkelig skulle kunne leve og føle at hun hadde det bra, oppleve ting, le, ha det moro og være lykkelig.


Min far hadde, rett etter at min mor ble innlagt, funnet ut at han ikke ønsket og fortsette med ekteskapet, og skilsmisseoppgjøret ble ferdig i løpet av hennes behandlingsopphold.
Selv om min mor var svært lei seg for dette, hun ville ikke ende ekteskapet, mente vi at det ville være til det beste for henne.
Ekteskapet til mine foreldre hadde blitt sterkt preget av at min mor først hadde vært utro én gang. Hun hadde et relativt langvarig forhold på si, bak min fars rygg, da min søster og jeg bare var småbarn.
Forholdet ble oppdaget og avsluttet, og mine foreldre separerte seg en periode etter dette.
Men etter en tids separasjon, bestemte imidlertid mine foreldre seg for å forsøke igjen, mest trolig hovedsakelig på grunn av min søster og meg.
Der kan man vel si at de gjorde oss en "bjørnetjeneste", men det tjener ikke mye å gå rundt å tenke over ting som kunne ha vært.


Fortsettelse følger i del 2.