Effekten av endring.

Gang på gang opp igjennom årene har jeg hatt forsøk på å endre meg og min tilværelse, og troen på at endringer i livet mitt skulle føre med seg "mirakler" i forhold til sykdommen var like sterk gang på gang.
"Denne gangen skulle det bli annerledes."  Hvis jeg bare fikk til dét og dét, så ville alt bli enklere, jeg ville bli mer fornøyd.

Jeg forsøkte å flytte ett år til utlandet da jeg var 16 år i den tro at det ville hjelpe meg å komme bort fra situasjonen hjemme med mine foreldre.
Jeg var oppriktig innstilt på at jeg skulle spise og være "normal" hvis jeg bare fikk flyttet.
Det gikk ikke bra, jeg trodde mine følelser om kropp og meg selv ville endre seg, men selvfølgelig gjorde de ikke det av seg selv bare fordi jeg skiftet omgivelsene rundt meg.
Fakta var at alt forverret seg igjen i løpet av det året.
Jeg begynte å spise mindre samtidig som jeg tok opp treningen igjen. Det var faste løpeturer et par-tre ganger i uken, ikke så lange, det orket jeg ikke, og faste rutiner hver kveld med et visst antall "gym-øvelser" på gulvet på rommet før jeg kunne få lov til å legge meg.
Ettersom jeg ble mer og mer sliten, ble ting vanskeligere og vanskeligere. Jeg så mørkere og mørkere på tilværelsen. Det verste var ensomheten, den uutgrunnelige tristheten og hjelpesløsheten jeg følte.
Jeg sov lite og dårlig til tross for hvor sliten jeg følte meg.
De kveldene jeg ikke fikk sove, som det dessverre var altfor mange av, lå jeg bare og stirret ut av vinduet på himmelen, stjernene og månen og endte alltid opp med å gråte i fortvilelse over å ikke vite hva jeg skulle gjøre for å endre ting.

Følelsene fra disse kveldene, sittende i det lille rommet jeg hadde hos vertsfamilien i et mørkt, gufsete og kaldt England , husker jeg altfor godt fremdeles.

Jeg var glad da året var omme og kunne flytte hjem igjen. Nok en gang i god tro om at "hvis jeg bare kom hjem igjen, så ville ting bli bedre"

I ettertid er jeg forundret over min egen kortsynthet. At ikke jeg så alt tidligere. På dette tidspunktet med flyttingen, hadde det ikke engang gått opp for meg at mine foreldre faktisk var alkoholikere. Jeg trodde det kun var spiseforstyrrelsen min som var problemet.
Det skulle ta meg ett år hjemme før det gikk opp for meg at mine foreldre hadde alkoholproblemer, og enda flere år før det gikk opp for meg at spiseforstyrrelsen min var min løsning på å takle andre ting som plaget meg.

Jeg gikk videre i livet og fullførte videregående, fortsatt hele tiden klar i troen på at bare jeg ble ferdig med den og fikk begynt å jobbe, så ville ting bli bra.

Jeg klamret meg gjennom årene hele tiden til slike små forandringer, og tilla de en betydning at de alle sammen virkelig skulle føre til at jeg ble bedre.
Jeg var i et forhold, det ville gjøre ting bedre.
Jeg begynte å trene, det ville gjøre ting bedre.
Jeg byttet jobb, ble sykemeldt, begynte i ny jobb, hele tiden med den samme troen på at "Dette, denne gangen, ville gjøre at ting ble annerledes, at jeg ville føle det annerledes".


Vel, du kan si det tok meg litt tid å innse det enkle og innlysende fakta at selv om du endrer alt av ting rundt deg selv, bosted og jobb, så er det umulig å flykte fra noe, tankene og følelsene, som sitter inni ditt eget hode.

Det var først da jeg begynte å nøste i de bakenforliggende årsaker, det vil si jeg begynte å virkelig granske meg selv og mitt liv ned til den minste lille detalj, og jeg begynte å se årsak og virknings sammenhenger, at jeg virkelig kunne begynne å komme meg videre i livet.

Jeg var heldig og fikk en plass i et program med gruppeterapi.
Dette til tross for sterke aversjonsfølelser mot å skulle delta på noe "gruppe-opplegg" i utgangspunktet. Det å skulle være én av flere spiseforstyrrede, vekket nok en gang aversjonen mot det å skulle bli satt i en bås, at det var flere der, akkurat som meg.
Men igjen, når du er langt nede, så griper du til slutt de halmstråene du kan få tak i. Du er i en situasjon hvor alt annet er bedre enn akkurat der du er.
Gruppe-terapien hjalp den. I løpet av de to årene jeg gikk der ble jeg merkbart mye friskere. Selv om jeg der og da følte at terapien ikke hadde hatt så mye å si, fordi jeg hadde funnet ut så mye på egenhånd gjennom hendelser som hadde skjedd i løpet av tiden jeg gikk der, så ser jeg i ettertid at den skal ha en stor del av æren for min bedring.

Jeg sluttet i terapien med støtte fra mine behandlere fordi jeg følte meg frisk nok til det, og så var det bare veien videre igjen. Min fremtid, som det til syvende og sist bare er jeg selv som kan legge til rette for at blir slik jeg ønsker den skal bli.