Spiseforstyrrelsen er en sykdom du har,
den er ikke en del av din personlighet!
Den er selvfølgelig ikke en sykdom hvor du bare kan ta medisin en periode, og så er du frisk,
det er en psykisk lidelse, et mentalt problem som har mindre eller større utslagskraft på livskvaliteten din i ulike perioder.
Spiseforstyrrelsen er ikke problemet i utgangspunktet, man er ikke født spiseforstyrret.
Det er ingen påvist defekt i hjernen eller noe gen som fører til spiseforstyrrelser.
Spiseforstyrrelsen er rett og slett en er løsningen på ett eller flere andre problemer man har, små eller store, mer eller mindre alvorlige.
Alle problemer, tanker, følelser som vi spiseforstyrrede ikke har noen annen måte å takle på eller løse, annet enn å ty til spiseforstyrrelsen- være det seg bulimi, anorexia, maxorexi, overspising eller en kombinasjon av disse.
Man er på mange måter som en hvilken som helst annen avhengig; som tyr til sin "last" for å få utløsning for følelser av glede, sorg, sinne, stress, kjedsomhet osv.
Fra de mer uskyldige som bare "må ha" en sjokolade, de som løper seg en tur, tar en røyk eller en tur på byen, til de som tipper over til å bli mer destruktive i sine måter og takle ting på, som oss (..).
De som ender opp som alkoholikere, narkotikamisbrukere og selvskadere.
For jeg kan dessverre ikke si at det å ha en spiseforstyrrelse er noe mindre alvorlig og ødeleggende for kropp og helse, eller noe mindre destruktivt for en selv og ødeleggende og vondt for de eventuelle nære relasjoner en har rundt seg, enn det det er å ha et alkohol eller rusproblem.
Løsningen du har funnet på å takle dine problemer ender til slutt opp med å styre ditt liv, og fører bare enda flere problemer med seg.
Til slutt blir det nesten håpløst å skille fra hverandre hva som starter det hele.
Er det følelsene, tankene, er det menneskene rundt en, verden, kroppen din, ansiktet ditt, personligheten din, maten i seg selv, sultfølelsen, utmattelsen?
Mest sannsynlig er det en kombinasjon av flere av disse og av eventuelle andre ting.
Hva skal man gjøre?
Som alle andre avhengige, må man, for å kvitte seg med en avhengighet, finne alternative utløpsveier og løsninger for å takle følelser og problemer. Og forhåpentligvis klare å finne en mindre destruktiv måte og takle tingene på.
Men man må grave dypt...
Man må helt ned til bunnen av hva som plager en, en må se seg selv, hvorfor man er som man er, forstå hvorfor man har tatt/ tar de valgene man har gjort og gjør, forstå sine egne reaksjoner på ting, situasjoner og hendelser.
Man må helt ned før man kan komme seg ordentlig opp.
Det er en drittjobb, rett og slett.
Og begynner du på veien, er sannsynligheten stor for at ting blir verre før de blir bedre.
Du begynner å rote i ting du har gjort alt for å glemme og alt for å klare å takle.
Spiseforstyrrelsen er din måte å leve med situasjonen på, ditt halmstrå som du klamrer deg til.Når du begynner å rote i ting begynner du sakte men sikkert og føle at du mister taket i ditt trygge halmstrå...
Det finnes ingenting, mer skummelt, opprivende og vondt enn å slippe tak i den eneste tryggheten du har.
Skal du, VIL DU, bli frisk må det til.
Du må slippe taket.
Men som med alle andre avhengigheter, for å klare å slutte må du virkelig, VIRKELIG, ville det selv.
Det er en kamp, hele dagen, hver eneste dag i starten.
 |
| "Det er ikke fordi valgene er vanskelige at vi ikke tar dem. Det er fordi vi ikke tar dem at de er vanskelige." |
Du må hele tiden være sterkere enn stemmen og følelsene som forteller deg noe annet enn det du vet sannheten og fornuften egentlig er. Og hva som egentlig er sannheten og fornuften vil fra tid til annen glippe fra deg..og du føler deg fortvilet, forvirret, tapt, alene, fysisk helt jævelig og du aner ikke hva du skal gjøre.
Har du mulighet søk hjelp.
Du trenger det.
Snakk med noen om hva du føler og tenker, uansett hvor sykt du selv måtte synes det er.
Det hjelper så ubeskrivelig å snakke med noen, selv om du i utgangspunktet føler det er poengløst, at du har sagt det samme før, at ingen vil kunne gi deg noen løsning eller vil kunne hjelpe deg.
Men snakk med noen allikevel, vær åpen og ærlig!
På de mest uante steder vil du kunne møte forståelse og omsorg.
Ikke gi opp, du kan bli frisk!
People become attached to their burdens sometimes more than the burdens are attached to them.
George Bernard Shaw
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar