Snakk om det!

Jeg skulle være en så perfekt person som mulig.
Jeg følte jeg ikke var den peneste, og bestemte meg derfor at jeg ihvertfall skulle kompensere for dette ved å være den snilleste.
Jeg skulle alltid være en person som var blid og glad, jeg skulle aldri ha noen problemer selv som jeg skulle "plage" noen andre med, og jeg ville være den som alltid stilte opp og hjalp andre når de trengte det.
Jeg skulle være flink i absolutt alt jeg gjorde, det være seg alt ifra tegning, skriving, idrett, skole og jobb, og jeg skulle helst utmerke meg fordi jeg var spesielt flink...
Målet, eller ønsket, var at noen skulle legge merke til meg, se meg, fordi jeg var flink og et uvanlig godt menneske, i mangel av å føle at jeg kunne bli sett fordi jeg var blant "de peneste".

Jeg brukte mange, mange år på å klare komme meg ut av denne tankegangen.
Det var utrolig vanskelig for meg å klare å begynne å tenke at ting var "bra nok", og akseptere, uten at jeg ble deprimert og helt ubeskrivelig skuffet over meg selv, at jeg ikke kunne klare å gjøre alt perfekt og best.

Jeg har fortsatt en god del av disse kravene til meg selv, men de er ikke like strenge som de engang var.
Sakte men sikkert har jeg begynt å klare å slippe taket i det, og akseptere meg selv og hva som er min begrensning, uten at det gjør at jeg tyr til sykdommen og/eller blir nedbrutt.

Hvordan kom jeg så hit?
Hit hvor jeg faktisk føler meg bra og er fornøyd med meg selv de aller fleste dager, til tross for mine både selvinnbilte og reelle feil og mangler som menneske.

Det tyngste og vondeste var kanskje å møte det at jeg egentlig på mange områder var veldig lik alle andre. At jeg ikke var, klarte å være, så spesiell  eller perfekt som jeg så hardt ønsket meg og jobbet for å være.
Jeg brukte mange år på selvransakelse og analyse for å forstå meg selv, finne ut hvem og hvordan jeg virkelig var.

Den egentlige jeg og mine følelser hadde jeg fra meget tidlig av holdt skjult og undertrykket, fordi min oppgave var å gjøre alt jeg kunne for at min søster og mine foreldre skulle ha det bra og like meg.
Da jeg i tillegg utviklet spiseforstyrrelsen, ble den egentlige jeg trykket enda lenger ned fordi jeg ikke hadde noen tro på at den egentlige jeg kunne klare å oppfylle alle kravene jeg stilte til meg selv.
Noe jeg for så vidt hadde helt rett i, intet menneske kan oppfylle de kravene jeg stilte til meg selv.
Jeg så for meg hvordan den perfekte personen skulle være og oppføre seg, og jeg gjorde alt for å leve etter det. Ingen hensyn til følelser, som innimellom boblet opp til overflaten, ble tatt. Det var følelser den perfekte jeg ikke skulle ha.

Det er ingen magisk formel for å klare å endre de overdrevne, umenneskelige kravene man stiller til seg selv.
Det er knyttet til følelser som sitter dypt. Man har hatt tankegangen i så mange år at det er ekstremt vanskelig å bryte ut av den, og det tar lang tid å endre den.
Lang tid med å si til deg selv så mange ganger at du er bra, bra som den du innerst inne er. Du trenger ikke være noe supermenneske for at andre skal like deg. Det holder lenge å være snill og omtenksom, bare det at du viser at du bryr deg om noen, betyr mye.
Det er enklere nesten å se det i forhold til hva du setter pris på å få ifra andre. På alle mulige områder stiller du mest sannsynligvis mye lavere krav til dem og hva du forventer de skal gjøre og klare, enn hva du gjør til deg selv. Jeg husker jeg synes det var greit, og kunne godt forstå at andre feilet med ting, men da jeg selv gjorde det, var det en tragedie, og helt uakseptabelt.

Jeg trodde at folk rundt meg skulle begynne å like meg mindre ettersom jeg slapp mer av den virkelige meg ut, men erfarte heller at det motsatte skjedde.
Det virket som at jo mer jeg var menneskelig, fortalte om at jeg hadde problemer og gjorde feil, jo mer likte faktisk mine venner meg.

Og sett i ettertid forstod jeg det. For man har ikke lyst til å være den eneste som deler av seg selv, hverken når det gjelder gleder eller sorger, og i tillegg blir også andre mennesker glade over å få kunne hjelpe og føle at de kan utgjøre en forskjell for noen.
Alt helt enkle, åpenbare ting egentlig.
Men da jeg var midt oppi alt klarte jeg ikke se noe av dette. Jeg kunne heller ikke vite det, for jeg hadde aldri tidligere vist noe særlig av den virkelige jeg.

Så ta sjansen og lett litt på sløret.
Å snakke med noen du har nær er sterkt undervurdert. Selv om du føler det er poengløst og det ikke vil  utgjøre noen forskjell, fordi de ikke kan hjelpe på noe vis, så vil det faktisk hjelpe.
Prøv det!
Du trenger ikke fortelle alt med en gang, men begynne med en liten ting.
Prøv deg litt frem.

Tør å være ærlig i forhold til problemene dine, det er veldig liten sannsynlighet for at du noen gang vil komme til å angre på det.



....