Perspektiv

Det er rart det så ofte er noe vondt som må skje oss for at vi skal klare å få ting i perspektiv.

Hvorfor må det være ulykker, grusomme handlinger, tap av menneskeliv og lignende som må til, før vi virkelig ordentlig ser verdien i bare det å leve.

Til vanlig blir vi innlullet i alle de dagligdagse bagatellene, små og store problemene vi føler vi har, men så, når vi så får en oppvåkning, ser vi plutselig helt tydelig hvor ubetydelig alle disse tingene egentlig er i fohold til det store bildet.
Det å leve og ha det bra, og få dele det så lenge som mulig med dem man er glad i.

Livets rett, kan dessverre ikke garanteres noen av oss.
Selv om dette kan høres ut som en litt "dramatisk" tankegang, og man ikke nødvendigvis kan gå gjennom livet og tenke på dette hver dag, er det så utrolig viktig at man husker å påminne seg selv nettopp det fakta, slik at man bedre kan klare å prioritere de tingene og personene som betyr noe.

Denne tankegangen har hjulpet meg mange ganger.
Ting mister litt betydning når man setter deres viktighetsgrad opp imot det å leve det ene livet man har fått tildelt (så vidt vi vet..) så godt og bra man overhode kan.

Jeg følte jeg hadde kastet bort altfor mange år av dette ene livet mitt på å være syk og nedbrutt.
Herregud, alt jeg ønsket meg for livet mitt, også hadde jeg regelrett kastet bort så mange år av det.

På den annen side kan jeg ikke helt være så misfornøyd heller..
Ser jeg tilbake liker jeg den personen jeg vet jeg var på innsiden og tankegangen jeg hadde da jeg vokste opp, mitt syn på mennesker og livet, alt det som den gang lå skjult under den problemfylte overflaten.
Nå liker jeg i stor grad den personen jeg har blitt på grunn av de tingene jeg har opplevd.
Det har fått meg til å bli og være bevisst så mange aspekter og deler ved livet, som så mange andre ikke engang tenker over noen gang i løpet av sine liv.

Å sette ting og følelser i perspektiv er utrolig viktig.
Der og da kan noe virke som det største og mest alvorlige noensinne, men hvis du klarer å slappe av, ta et skritt tilbake, evt gi det littegrann tid, og så forsøker se på problemstillingen med objektive øyne, så vil de aller fleste episoder blekne i sin viktighet i forhold til det store bildet;
Man må leve livet, og man må gjøre det man kan for og ha det bra så store deler av det som mulig.
Man må gjøre noe med de tingene man kan gjøre noe med, det resterende er vi alle nødt til å la vår skjebne bestemme. Men allikevel ikke glemme at vi på mange områder kan styre vår egen skjebne.

Du tar hver dag dine egne valg og utfører handlinger som definerer den du er og hvordan du er som menneske.
Det er du som bestemmer over deg, du som tar valgene for ditt liv.
Hvorfor skal man ikke da bestemme for sitt eget liv at det vil man bruke på og leve og ha det bra?
Uansett historie, uansett dårlig familie eller annen bakgrunn, historie er historie. Den har fått deg dit du er nå, men bare du selv kan bestemme om den alltid skal få kontrollere og styre deg. Nå er det du som bestemmer hvordan fortsettelsen og slutten skal være.

Skap ditt eget liv, lag din egen vei, slipp taket i det som har vært av vonde ting, og sørg for at i hvertfall din slutt blir en lykkelig en.

Du bestemmer..