Hei!

Beklager jeg har vært helt fraværende en lang periode, tiden har rett og slett ikke strukket helt til.
Og som fortsatt en smule perfeksjonistisk, så skal ting gjøres etter "alt eller ingenting" metoden, og når jeg da ikke har hatt tid til å skrive her ordentlig, så har det rett og slett blitt lagt helt til side en periode.
Har veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke har svart alle som har skrevet til meg og spurt om når det kom noe mer, men håper det kan tilgis.

Selv om jeg ikke har skrevet her, har selvfølgelig tankene løpt i forhold til dette med bloggen. Dette med å skrive her har vært en motstridende greie, for samtidig som det hjalp og få ting litt ut,og jeg hadde en idé om at kanskje noe av det jeg skrev kunne være til hjelp for noen, så strider det med å "utlevere" meg selv, mine tanker, følelser og min historie med andre veldig imot det jeg føler meg komfortabel med.
Dette er også derfor jeg i det minste ønsker å være helt anonym, selv om jeg bryter med hva jeg egentlig synes er greit og fortsatt skriver her nå.

Jeg har som sagt tenkt en del på dette, og det er selvfølgelig så mye enda som jeg ikke har skrevet noen ting om. Alle dere vet det, det er så mye tanker, følelser, konflikter, problemstillinger osv osv.
Husker jeg følte så sterkt på det da jeg var ordentlig syk; at det bare var så MYE alt sammen, man orker egentlig ikke, men så kan man ikke flykte.

Uansett så har jeg tenkt til å endre litt på det jeg skriver fremover; jeg ønsker å ha et mer positivt fokus, og et fokus på ulike ting man kan gjøre for å få det bedre, få mer innsikt i seg selv og problemene, hvorfor man har havnet og er der hvor man er, årsaker til hvorfor man føler og reagerer som man gjør, og kanskje det vil komme noen gode tips som dere kan dra nytte av, og som jeg håper kan hjelpe noen av dere slik mye av det har hjulpet meg.

Jeg har brukt utrolig mye tid på å se og høre på diverse foredrag med bl.a. psykologer, forskere og suksessfulle forretningsledere. Disse har gått på forskning om hvordan hjernen fungerer, hvordan vi mennesker fungerer, hvordan man kan komme seg ut av avhengighet, endre vaner, hvordan klare å leve et bedre liv og hvordan rett og slett klare å leve nå.
Jeg har sett en utrolig mye dårlig, men innimellom har det dukket opp utrolig givende, lærerike foredrag, som jeg har lært mye av og fått tips til hvordan komme meg ut av det destruktive løpet jeg var inne i.

Jeg kommer til å skrive sammendrag med de viktigste punktene i foredragene, og selvfølgelig legge ved link til foredragene, slik at de som synes det er like interessant som jeg, kan gå inn og se selv.

Forhåpentligvis kan dette hjelpe andre på en positiv vei slik det har hjulpet meg.

Det er vi som skaper vår egen virkelighet, men det er ikke nødvendigvis bare viljestyrken det står på. Det er ikke vår mangel på ønsket om å bli friske/bedre som det står på, men det at vi ikke har de rette metodene og den rette kunnskapen for hvordan vi skal klare å komme dit.

Snakk om det!

Jeg skulle være en så perfekt person som mulig.
Jeg følte jeg ikke var den peneste, og bestemte meg derfor at jeg ihvertfall skulle kompensere for dette ved å være den snilleste.
Jeg skulle alltid være en person som var blid og glad, jeg skulle aldri ha noen problemer selv som jeg skulle "plage" noen andre med, og jeg ville være den som alltid stilte opp og hjalp andre når de trengte det.
Jeg skulle være flink i absolutt alt jeg gjorde, det være seg alt ifra tegning, skriving, idrett, skole og jobb, og jeg skulle helst utmerke meg fordi jeg var spesielt flink...
Målet, eller ønsket, var at noen skulle legge merke til meg, se meg, fordi jeg var flink og et uvanlig godt menneske, i mangel av å føle at jeg kunne bli sett fordi jeg var blant "de peneste".

Jeg brukte mange, mange år på å klare komme meg ut av denne tankegangen.
Det var utrolig vanskelig for meg å klare å begynne å tenke at ting var "bra nok", og akseptere, uten at jeg ble deprimert og helt ubeskrivelig skuffet over meg selv, at jeg ikke kunne klare å gjøre alt perfekt og best.

Jeg har fortsatt en god del av disse kravene til meg selv, men de er ikke like strenge som de engang var.
Sakte men sikkert har jeg begynt å klare å slippe taket i det, og akseptere meg selv og hva som er min begrensning, uten at det gjør at jeg tyr til sykdommen og/eller blir nedbrutt.

Hvordan kom jeg så hit?
Hit hvor jeg faktisk føler meg bra og er fornøyd med meg selv de aller fleste dager, til tross for mine både selvinnbilte og reelle feil og mangler som menneske.

Det tyngste og vondeste var kanskje å møte det at jeg egentlig på mange områder var veldig lik alle andre. At jeg ikke var, klarte å være, så spesiell  eller perfekt som jeg så hardt ønsket meg og jobbet for å være.
Jeg brukte mange år på selvransakelse og analyse for å forstå meg selv, finne ut hvem og hvordan jeg virkelig var.

Den egentlige jeg og mine følelser hadde jeg fra meget tidlig av holdt skjult og undertrykket, fordi min oppgave var å gjøre alt jeg kunne for at min søster og mine foreldre skulle ha det bra og like meg.
Da jeg i tillegg utviklet spiseforstyrrelsen, ble den egentlige jeg trykket enda lenger ned fordi jeg ikke hadde noen tro på at den egentlige jeg kunne klare å oppfylle alle kravene jeg stilte til meg selv.
Noe jeg for så vidt hadde helt rett i, intet menneske kan oppfylle de kravene jeg stilte til meg selv.
Jeg så for meg hvordan den perfekte personen skulle være og oppføre seg, og jeg gjorde alt for å leve etter det. Ingen hensyn til følelser, som innimellom boblet opp til overflaten, ble tatt. Det var følelser den perfekte jeg ikke skulle ha.

Det er ingen magisk formel for å klare å endre de overdrevne, umenneskelige kravene man stiller til seg selv.
Det er knyttet til følelser som sitter dypt. Man har hatt tankegangen i så mange år at det er ekstremt vanskelig å bryte ut av den, og det tar lang tid å endre den.
Lang tid med å si til deg selv så mange ganger at du er bra, bra som den du innerst inne er. Du trenger ikke være noe supermenneske for at andre skal like deg. Det holder lenge å være snill og omtenksom, bare det at du viser at du bryr deg om noen, betyr mye.
Det er enklere nesten å se det i forhold til hva du setter pris på å få ifra andre. På alle mulige områder stiller du mest sannsynligvis mye lavere krav til dem og hva du forventer de skal gjøre og klare, enn hva du gjør til deg selv. Jeg husker jeg synes det var greit, og kunne godt forstå at andre feilet med ting, men da jeg selv gjorde det, var det en tragedie, og helt uakseptabelt.

Jeg trodde at folk rundt meg skulle begynne å like meg mindre ettersom jeg slapp mer av den virkelige meg ut, men erfarte heller at det motsatte skjedde.
Det virket som at jo mer jeg var menneskelig, fortalte om at jeg hadde problemer og gjorde feil, jo mer likte faktisk mine venner meg.

Og sett i ettertid forstod jeg det. For man har ikke lyst til å være den eneste som deler av seg selv, hverken når det gjelder gleder eller sorger, og i tillegg blir også andre mennesker glade over å få kunne hjelpe og føle at de kan utgjøre en forskjell for noen.
Alt helt enkle, åpenbare ting egentlig.
Men da jeg var midt oppi alt klarte jeg ikke se noe av dette. Jeg kunne heller ikke vite det, for jeg hadde aldri tidligere vist noe særlig av den virkelige jeg.

Så ta sjansen og lett litt på sløret.
Å snakke med noen du har nær er sterkt undervurdert. Selv om du føler det er poengløst og det ikke vil  utgjøre noen forskjell, fordi de ikke kan hjelpe på noe vis, så vil det faktisk hjelpe.
Prøv det!
Du trenger ikke fortelle alt med en gang, men begynne med en liten ting.
Prøv deg litt frem.

Tør å være ærlig i forhold til problemene dine, det er veldig liten sannsynlighet for at du noen gang vil komme til å angre på det.



....

Perspektiv

Det er rart det så ofte er noe vondt som må skje oss for at vi skal klare å få ting i perspektiv.

Hvorfor må det være ulykker, grusomme handlinger, tap av menneskeliv og lignende som må til, før vi virkelig ordentlig ser verdien i bare det å leve.

Til vanlig blir vi innlullet i alle de dagligdagse bagatellene, små og store problemene vi føler vi har, men så, når vi så får en oppvåkning, ser vi plutselig helt tydelig hvor ubetydelig alle disse tingene egentlig er i fohold til det store bildet.
Det å leve og ha det bra, og få dele det så lenge som mulig med dem man er glad i.

Livets rett, kan dessverre ikke garanteres noen av oss.
Selv om dette kan høres ut som en litt "dramatisk" tankegang, og man ikke nødvendigvis kan gå gjennom livet og tenke på dette hver dag, er det så utrolig viktig at man husker å påminne seg selv nettopp det fakta, slik at man bedre kan klare å prioritere de tingene og personene som betyr noe.

Denne tankegangen har hjulpet meg mange ganger.
Ting mister litt betydning når man setter deres viktighetsgrad opp imot det å leve det ene livet man har fått tildelt (så vidt vi vet..) så godt og bra man overhode kan.

Jeg følte jeg hadde kastet bort altfor mange år av dette ene livet mitt på å være syk og nedbrutt.
Herregud, alt jeg ønsket meg for livet mitt, også hadde jeg regelrett kastet bort så mange år av det.

På den annen side kan jeg ikke helt være så misfornøyd heller..
Ser jeg tilbake liker jeg den personen jeg vet jeg var på innsiden og tankegangen jeg hadde da jeg vokste opp, mitt syn på mennesker og livet, alt det som den gang lå skjult under den problemfylte overflaten.
Nå liker jeg i stor grad den personen jeg har blitt på grunn av de tingene jeg har opplevd.
Det har fått meg til å bli og være bevisst så mange aspekter og deler ved livet, som så mange andre ikke engang tenker over noen gang i løpet av sine liv.

Å sette ting og følelser i perspektiv er utrolig viktig.
Der og da kan noe virke som det største og mest alvorlige noensinne, men hvis du klarer å slappe av, ta et skritt tilbake, evt gi det littegrann tid, og så forsøker se på problemstillingen med objektive øyne, så vil de aller fleste episoder blekne i sin viktighet i forhold til det store bildet;
Man må leve livet, og man må gjøre det man kan for og ha det bra så store deler av det som mulig.
Man må gjøre noe med de tingene man kan gjøre noe med, det resterende er vi alle nødt til å la vår skjebne bestemme. Men allikevel ikke glemme at vi på mange områder kan styre vår egen skjebne.